jeg så Snøsøsteren
For noen dager siden bestemte jeg meg for å se en film som vennene mine hadde sagt skulle være dårlig – nemlig Snøsøsteren. Lite visste jeg at filmen skulle ta meg med på en følelsesmessig berg-og-dal-bane, og at den ville trigge mange følelser hos meg.
Snøsøsteren handler om to hovedkarakterer, Julian og Hedvig. Skuespillerne gjør en fantastisk jobb og har et stort potensial. Uten å gå for mye i detaljer, handler filmen om hvordan Julian håndterer tapet av søsteren sin, Juni, mens Hedvig er en mystisk jente som han møter i en svømmehall. Dette møtet blir et vendepunkt for Julian, som allerede har det vanskelig siden dette er hans første jul uten søsteren. Familien hans snakker ikke sammen om tapet, og huset er helt uten julepynt – ikke engang et juletre.
Når Julian og Hedvig går ut fra svømmehallen, snakker de sammen. Hedvig har en utrolig smittende energi og en positiv utstråling som til og med fikk meg til å føle meg glad. Hvordan hun snakker og oppfører seg, er så overbevisende at hun rørte meg dypt. Filmen traff meg på et personlig plan, da jeg selv har opplevd å miste noen jeg var glad i. Hovedtemaet i filmen handler om hvordan vi alle håndterer sorg forskjellig – noen kommer seg videre raskt, mens andre bruker mye lengre tid.
Hedvig har en bror so mer gnake mystisk og hedvig bur på villakvisten som de heter. både henne og broren har et sitat jeg synes er genialt. julian spurte hedvig “har huset et navn?” Hedvig svarte “ja, alle hus med respekt for seg selv burde ha et navn”. De er ganske så bra svart sdamme med broren han sa også at alle maskiner med respekt for seg selv burde ha et navn.
Når vi kommer til slutten av filmen, opplever jeg en overveldende følelse – på dette tidspunktet gråter jeg fordi filmen rører så mange følelser samtidig. Jeg sitter igjen med en sterk påminnelse om at de vi mister, alltid lever videre i hjertene våre. De er aldri helt borte, og det er en vakker tanke.
Jeg gir filmen karakter 6 av 6. Dette er en fantastisk gjennomført film som jeg er glad for at jeg så.